Revolvergutten – første kapittel
Jeg lærte det allerede i barnehagen. Da de voksne spurte meg om jeg skulle gjøre noe gøy i helgen, svarte jeg alltid Det kan jeg ikke snakke om. For uten taushetsplikten hadde denne familien raknet for lenge siden.
Men det som skal skje i dag, kan jeg snakke om til hvem som helst. Pappa har vært bortreist i nesten et halvt år. Og et halvt år er utrolig lenge når man ikke vet når noen skal komme hjem. I dag dukker han opp. Jeg er så glad at jeg ikke vet hvilken genser eller skjorte jeg skal ha på meg. Bukse er enda verre. Det ender med at jeg tar på det fineste jeg har. Klærne som får pappa til å kalle meg forretningsmannen min, og som jeg ellers bare har brukt på skoleavslutning.
Begge onklene mine er her. Kåre som går med skinnjakke inne, har kjørehansker i baklomma og synes setninger med flere enn tre ord er for lange. Johnny som kaller seg reservemamma og er flink til å bake. Men han er enda bedre med våpen. Noen mener han er så god at han burde tatt OL-gull eller drept Taliban i Afghanistan.
Jeg står ute på trammen og kikker utover bilvrakene i oppkjørselen. Ser man steinrik ut, begynner alltid folk å lure på hvor pengene kommer fra. Har man vrak foran huset, tenker alle at vi har lommerusk i stedet for cash.
Nå er det bare snakk om minutter før pappa dukker opp nederst i veien. Taxisjåføren vet nok ikke at kunden i baksetet er verdensberømt. For det er ikke i alle yrker det er lurt å vise ansiktet sitt. Derfor brukte pappa finlandshette på overvåkingsvideoen som har gått verden rundt. Folk har sett på ham i land jeg ikke engang har hørt om.
Historien går sånn: Alarmen hos gullsmeden gikk klokka tre på natta. Da politiet dukket opp, kunne de se at det fortsatt var en svartkledd person der inne. Snart var det så mange politimenn der at de hadde omringet stedet. De ropte at han skulle komme ut med hendene over hodet. Men ingenting skjedde. Da bestemte de seg for å storme butikken. Innenfor fant de et robbet lokale. Men mannen med finlandshetta som de hadde sett gjennom vinduet for litt siden, var søkk vekk. På overvåkningsvideoen er det som om han bare går opp i røyk. Som en tryllekunstner. Eller en mann med usynlighetspulver.
Hvordan han gjorde det?
Det vet jeg. For jeg har taushetsplikt. Og da kan pappa fortelle meg sånt. Hvis jeg skulle fortalt det videre til noen, måtte jeg kanskje tatt livet av dem etterpå.
Nedi veien kommer det en taxi. Allerede før han kan se meg, vinker jeg. Pappa er en stor skygge i baksetet. Jeg klarer ikke stå rolig.
Bilen triller helt inn på gårdsplassen og pappa betaler. Jeg går bort til bildøra og vinker mer. Så stiger pappa ut og roper: – Der er han! Verdens beste gutt!
Jeg svever rundt halsen hans. Pappa har vært på det vi i vår familie kaller treningsleir og har ingen problemer med å helikopterklemme 44 kilo glad sønn. I nesten seks måneder har han satt rekorder i benkepress og banket lufta ut av boksesekker. Og han har sovet bak en dør som er låst fra utsiden.
– Fy fader, det er godt å være hjemme, Robin, sier pappa tett inntil øret mitt.
– Du blir hjemme lenge nå, ikke sant?
– Klart jeg gjør det. Ikke pokker om jeg forlater deg, Robin. Kom, forretningsmannen min, vi går inn.
Jeg liker fornavnet mitt. Men jeg vet ikke om jeg liker hele navnet mitt. Jeg heter Robin Hood Evensen. Det sto visst mellom han fra Sherwood-skogen og en utbryterkonge som heter Gjest Baardsen da mamma og pappa skulle finne navn til meg. Gjest høres ut som om jeg alltid er på besøk, og Robin Hood tar fra de rike og gir til de fattige, og veldig få gjør det nå for tiden. Kanskje jeg heller burde hett Jesse James Evensen. For Jesse James var en ung revolvermann som skjøt først og spurte etterpå. Jeg tror det kanskje er feil rekkefølge å gjøre ting, men Jesse James er mye mer passende å bli oppkalt etter i vår familie.
Pappa klemmer brødrene sine. Kåre gir pappa en øl. Johnny har bakt en ostekake. Det er nesten fest.
– Det er utrolig godt å se dere igjen, sier pappa og smiler så bredt at jeg ser hullet der sidetanna skulle vært.
– Rock on, sier Kåre.
Johnny er opptatt med å skjære kakestykker.
– Dere er de eneste personene i hele verden jeg stoler hundre prosent på, sier pappa.
Når han sier det, ser han på meg. Den eneste tolvåringen i hele verden han stoler hundre prosent på.
– Det er derfor jeg kan fortelle dette til dere, fortsetter han.
Kåre setter ned ølen. Johnny slutter å skjære kake. Jeg bøyer meg litt framover.
Og så forteller pappa alt om hemmeligheten i hagen.
Arne Svingen 