Les første kapittel
Her kan de lese de første sidene i «Primitive pungdyr»:
I dag bestemte jeg meg for å sette ny verdensrekord. Jeg tror ikke folk tenker over hvor utrolig vanskelig det er å sette verdensrekorder nå for tiden. Setter du endelig en rekord, dukker det garantert opp en eller annen dust på andre siden av jordkloden som sier at ja, selvfølgelig skal jeg klare å sitte lenger i en maurtue med underbuksa full av honning. Og plutselig fyker man ut av Guinness rekordbok igjen.
Men i dag fant jeg løsningen: Jeg må finne opp min egen kategori.
Nå holder det selvsagt ikke med hva som helst. Alle har syk nok fantasi til å finne på noe som ingen har gjort før: Som å ha hodet i en maurtue med nese- borene fulle av honning mens man synger salmer! Ete flest maur med spisepinner!
(Hva er det med meg og maur? Jeg liker meg ikke engang i skogen.)
Så kom jeg på noe: Jeg er femten år. Det er urett- ferdig mye femtenåringer ikke kan gjøre. Men det
7er også noe vi gjør bedre enn alle andre, yngre som eldre.
Bare hør hva de voksne hele tiden maser om: Vi er sure. Vi er vanskelige. De mener vi er N-E-G-A- T-I-V-E!
Så enkelt, så genialt.
Ok, det er ikke sånn at jeg plutselig skal bli negativ fra i dag av. Negativiteten har alltid vært en innbakt del av meg, helt fra jeg som liten rakker klarte å sette sammen ord til dødelige, forsurende setninger. Men det er først nå jeg skal begynne å sette det i system. Så egentlig er dette en fantastisk dag: Jeg skal bli verdensmester i noe alle kan være om de prøver – nemlig NEGATIV. Men jeg skal være så utrolig negativ at folk ikke lenger sier jøss, så negativ du er, men nå er du skikkelig Dick!
Du lurer kanskje på hva Dick er?
Forklaringen er at jeg heter Dick. Egentlig ble jeg døpt Rikard. Men noen fant ut at Rikard kommer av engelske Richard, og kjælenavnet for Richard er Dick.
Hei, jeg heter Dick.
Det er mange som heter Dick. Men ikke så mange av dem som bor i mitt nabolag. Eller i mitt land. Nå er det ikke sånn at jeg heter kuk. Men det hender noen ler når jeg presenterer meg, og da tenker de sikkert at jeg heter kuk og synes plutselig jeg ser litt sånn
soppformet ut. Noen spør til og med om jeg har en katt som heter Pussy.
(Er det rart jeg blir negativ? Jeg bare spør!)
For denne verden er full av idioter, duster og lav- panner. For eksempel folk som synes at livet deres blir bedre om de slenger med kjeften og rakker ned på andre. Kjøtthuer som synes nesa mi ligner på en gulrot fordi den er litt ruglete.
Gulrøtter er oransje! Det er snømenn som har gulrøtter til nese!
Jo da, beina mine er tynne, men ikke som tørre kvister, de er jo tjukkere enn balltrær. Og overarmene mine er ikke som fislete ormer, de er seigere enn tankskipsfortøyninger.
Og jeg blir ikke mobba engang! Folk glemmer at de har fått utdelt hoder til å tenke med. Noen tror det bare kan brukes til ballnikking og kule luer.
Du skjønner at jeg har gode grunner for å sette verdensrekord, ikke sant?
Jeg tror vi er i gang nå. Du vil ikke gå glipp av dette.
Det finnes nemlig et ord som er altfor mye brukt i det norske språk. Det er JA.
Fra og med i dag hater jeg JA.
Arne Svingen 