Humor for barn
Arne Svingen om å skrive humor for barn og ungdom:
Ordet kline er morsomt. Nå slår kanskje ikke du deg på låret og bryter ut i hemningsløs latter. Men står jeg foran en gjeng med sjuåringer og sier kline, ler de så pultene rister. Følger jeg opp med tungekyss, tar det helt av.
Tungekyss og kline utgjør ingen bok. Ordene er så vanskelige å få inn i en god historie for barn, at jeg har brukt kline én gang. Aldri tungekyss.
Humor for barn er en interessant øvelse. For kline og tungekyss er ikke lenger særlig morsomt når du har rundet elleve. Sjokkeffekten er borte. Ordene er ikke like forbudte, ekle og rare. Plutselig skjønner man mer sofistikerte poenger. Ordspill. Absurditet. Men de ler likevel ikke av det samme som læreren flirer av. Og ingen av dem ler av det jeg selv syns er helt fantastisk morsomt funnet på.
Humor er til å bli gal av. Utviklingsnivået i en og samme klasse kan være fra sandkassenivå til sans for dobbeltbunnete ordleker. En gutt holder bokstavelig talt på å le seg ihjel, mens en annen ser på meg med blinkende spørsmåltegn i irisen. Noe ler de av bygda, noe flirer de av i byen, men forskjellene gir ingen mening. Innimellom har hele klassen bestemt seg for at han skalla forfattergamlingen er dødsmorsom, andre ganger tror de jeg kommer fra en annen planet.
Komikere snakker om leveringen. Du kan ha verdens best vits, men dårlig timing kan få den til å falle død om på gulvet. Et temmelig semmert poeng, kan høres ut som gull i en god komikers munn. Problemet for en forfatter er at poengene ligger i teksten. Tusenvis av stemmer skal framføre det, enten opplest eller i eget hode. Er det rart folk ler av forskjellige ting i en bok?
På klassebesøk hender det at jeg bygger og bygger opp til poenget i historien, venter spent på betalingen i form av kaskader med latter – og det kommer lite annet enn et host. Likevel kan elevene komme fram og si at det var den morsomste boka de hadde hørt. Men hallo? Dere lo ikke! Jo, vi lo inne i oss.
Og ikke bare det. Ofte er det mye morsommere å gjenfortelle poenget til hverandre i friminuttet. Selv om alle i sirkelen har hørt og opplevd akkurat det samme. Når jeg tenker etter, husker jeg det faktisk fra skoledager da det var én tv-kanal og vi alle hadde sett noe kult på NRK: Det skulle gjenfortelles og framføres igjen og igjen. Og jo mer vi gjorde det, jo morsommere ble det. Også jeg som knapt nok humret da jeg satt klemt mellom foreldrene mine i sofaen og så det kvelden før. Nå er det jo dritgøy!
Det hender folk spør hvorfor det ikke kommer flere morsomme bøker for ungdom. Hallo? Jeg kjenner foreldre som ikke har sett tenåringssønnen sin le på flere år. En leser på mellomtrinnet vil ha det gøy, men på ungdomsskolen er alt tragisk: livet, kjærligheten, skolen, været, kvisene. Er det rart at de såkalte high school-komediene fra USA har blitt drøyere og drøyere de siste årene? Man har nesten bare sjokkeffekten igjen. Tabuer. Sex-jokes. Anarkiet! Humor for ungdom – da ber du om trøbbel.
Om jeg skal våge meg ut av skrivestua og være et øyeblikks komiker, foretrekker jeg nok sjuåringen. For hvis boka svikter, framføringen er elendig og stemningen aldri tar av, så kan jeg alltids si kline. Og når latteren har lagt seg, følger jeg opp med tungekyss.
Takk for meg! Wo-hooo, dere har vært et fantastisk publikum!
Arne Svingen 